Når private kaieierne inviterer plimsollere til kai og den kommunale havnemyndighet sitter med problemet – hvem har ansvaret for hva?

I norske havner er det ikke uvanlig med situasjoner der et  mer eller mindre vrak av et fartøy ligger ved en privat kai, og vedkommende kaieier enten ikke engasjerer seg, eller har kapitulert overfor den forsømmelige fartøyeier. I slike situasjoner vil det ikke sjeldent være den lokale offentlige havnemyndighet som blir sittende med problemet. Problemet kan være potensielt, ved at fartøyet utgjør en mulig fare på kortere eller lengere sikt. Fartøyet kan være i en slik stand at det kan synke ved kai, eller det kan kreves ettersyn med hensyn til fortøyninger eller i andre henseender. Kaieeier engasjerer seg ikke og fartøyets eier er ukjent eller han er ikke mulig å få i tale eller han ignorerer hele situasjonen. Problemet kan også være akutt, f.eks ved at fartøyet er i ferd med å synke eller i ferd med slite seg. I verste fall er skaden allerede skjedd, og det ligger et vrak sunket ved kai eller – hva verre er – ute i havnebassenget eller i seilingsleden eller nær denne. Derved står man overfor en akutt nautisk fare. Faren kan også være knyttet til forurensning, typisk bunkers om bord. Den sistnevnte situasjon reguleres av forurensningsloven.

Slike problemstillinger arbeider Advokatfirmaet Østgård med DA nøærmest til enhver tid. Vi gir nedenfor none synspunktter på de rettslige forhold i slike tilfeller.

Den nautiske fare hører under lokal havnemyndighet å håndtere, jfr havne- og farvannsloven § 6, jfr. §§ 17 og 18. Havnemyndigheten pådras kostnader til å håndtere situasjonen. Er fartøyet sunket, kan kostnadene bli betydelige. Det kan i slike tilfeller ikke utelukkes situasjoner der en privat kaieier har opptrådt til de grader forsømmelig ved å tilby liggeplass til et aktuelt eller potensielt problemfartøy, at den private kaieier kan blir økonomisk medansvarlig, ved siden av fartøyets eier, for de problemer og de kostnader som pådras.

Hva skal så til for at en privat kaieier hefter som ansvarlig? Det alminnelige utgangspunkt er at det er et fartøys eier som har ansvar for dets vedlikehold og kondisjon. I visse tilfeller vil deler av ansvaret hvile på reder, der denne er en annen enn eier. En kaieier som tilbyr liggeplass for kortere eller lengere tid, vil utgangspunkt ikke ha noen bestemt ansvar for et fartøys tilstand og håndtering. Dette er imidlertid bare et utgangspunkt, selv om det er et temmelig klart sådant. Kaieiere driver virksomhet som har i seg potensielle risikomomenter. De må sørge for at en kai som er i bruk holder forsvarlig standard, at det er mulig å fortøye trygt der, at dybdeforholdene er tilpasset det fartøy man tilbyr liggeplass osv. Så er spørsmålet hvor mye kaieier skal befatte seg med fartøyets tilstand, eierens seriøsitet og andre ting som kan få betydning for hvilken risiko fartøyet representerer.

Hvis kaieier allerede når fartøyet søker liggeplass er klar over at dette er et fartøy hvis tilstand gjør det til en potensiell og nærliggende far, bør man kunne kreve at kaieier undersøker nærmere. Hvis eieren er seriøs og søkegod, kan det være forsvarlig å ta fartøyet til kai, hvis det ellers er en plausibel forklaring på hvorfor det ønskes liggeplass. Hvis derimot eieren fremtrer som useriøs, bør det ringe en bjelle. Kan det være at dette reelt sett er et fartøy som eieren bare ønsker å bli kvitt, eller kan det være at eieren i og for seg tenker at han skal ha fartøyet, men reelt sett er ute av stand til å ta vare på det? Man har eksempler på fartøyer i dårlig stand, som eies av personer med store rusproblemer eller andre problemer, som gjør at det ikke er realistisk at eieren skal kunne ta hånd om fartøyet, holde det vedlike eller sette det i stand. I slike tilfeller vil jo faren for at dette før eller siden blir ikke bare kaieiers problem, men også havnemyndighetens problem, kunne være stor. Derved vil kaieier måtte anses å ha plikt til å si nei til anløp og liggeplass. Eventuelt at kaieier stiller som krav at fartøyet er forsikret på skikkelig måte, slik at kostnader dekkes dersom fartøyet skulle havarere. I mange tilfeller er det i slike situasjoner tale om mindre fartøyer, og hvor forsikring og andre formaliteter ikke er på plass. Allerede det må få kaieier til å si nei til anløp.

Dersom kaieier likevel lar et slikt fartøy få plass, og risikoen materialiserer seg, så kan kaieier bli medansvarlig for kostnader som havnemyndigheten har til å bøte på situasjonen. Det vil rettslig sett følge av den samlede situasjon, der havnemyndigheten har plikt etter loven til gripe inn for å trygge ferdselen, kombinert med alminnelige erstatningsrettslige synspunkter om uforsvarlig opptreden hos kaieier. Kaieier vet jo nemlig hva som er risikoen, og at nautisk fare kan oppstå dersom fartøyet havarerer, typisk synker ved kai eller sliter seg fra fortøyningene.

Dersom kaieier ikke har grunn til mistanke ved anløp, men senere skjønner at dette er en usikker situasjon p.g.a. fartøyets tilstand og eierens manglende seriøsitet, så kan handleplikt oppstå. Kaieieren kan både selv – i sin egenskap av kaieier – få en plikt til å gripe inn, og få en plikt til å varsle havnemyndigheten om det han oppfatter som en risikabel situasjon. Dersom kaieier likevel lar det hele drive, og situasjonen forverrer seg, vil man være i en slik situasjon som nevnt ovenfor. Kaieier blir ansvarlig for kostnader.

Det kan heller ikke utelukkes at kaieier blir erstatningsansvarlig overfor en utenforstående, som for eksempel skades ved at han seiler på et sunket fartøy i et farvann som i utgangspunktet skulle være trygt for navigasjon. Rent overordnet kan det sies, at som kaieier, og derved som aktør i havne- og farvannssammenheng, så må man være oppmerksom på sin plikt overfor omverdenen. De rettslige grenser på dette felt er riktignok alt annet enn klare, men kaieiere rundt om gjør lurt i å ikke utfordre grensene.

Samtidig bør havnemyndighetene være bestemte, og stille krav overfor de involverte aktører, herunder kaieiere. Loven gir brukbare og rimelig effektive instrumenter til myndighetsutøvelse. Lokal havnemyndighet kan også søke hjelp og veiledning hos Kystverket. Videre kan kostnader til dekning av de tiltak havnemyndigheten i første omgang må dekke selv, finansieres av farvannsavgiften. Så får man håpe at man deretter kan få hel eller delvis dekning hos den kaieier som har opptrådt forsømmelig.