HR-2026-1001-A – Høyesterett avklarer hvem som har bevisbyrden for at en anbudskonkurranse ville blitt avlyst

 

 

 

 

 

 

 

 

I en dom avsagt 29. april 2026 avgjør Høyesterett et omstridt spørsmål som får betydning for alle aktører i offentlige innkjøp: hvem som bærer risikoen når en oppdragsgiver hevder at konkurransen ville blitt avlyst dersom en urettmessig valgt leverandør hadde vært avvist. 

 

Den konkrete saken

Målselv kommune lyste ut en anbudskonkurranse for vann- og avløpsarbeider og tildelte kontrakten til Rognmo Graveservice AS – til tross for at selskapet ikke oppfylte sentrale kvalifikasjonskrav. Konkurrent Onos Ole Nordmo & Sønn AS krevde erstatning for positiv kontraktsinteresse, svarende til det de ville tjent ved å få oppdraget.

Spørsmålet for Høyesterett var om det forelå årsakssammenheng mellom kommunens brudd på anskaffelsesreglene og Onos’ tap av fortjeneste. Kommunen bestred at det forelå årsakssammenheng, og anførte at dersom Rognmos tilbud hadde blitt avvist, ville kommunen avlyst anbudskonkurransen slik at Onos uansett ikke ville blitt tildelt kontrakten.

Både tingretten og lagmannsretten ga kommunen medhold og mente Onos ikke hadde påvist årsakssammenheng mellom kommunens brudd og deres skade. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom med knapt flertall (3-2).

 

Flertallet: Kommunen bærer tvilsrisikoen

Høyesterett slår fast at når oppdragsgiveren anfører et hypotetisk scenarium – at konkurransen ville blitt avlyst – må oppdragsgiveren bevise dette med sannsynlighetsovervekt. Leverandøren må fortsatt vise at deres tilbud var det mest fordelaktige blant kvalifiserte tilbydere, men ansvaret for usikkerhet om alternative handlinger hviler på skadevolderen (oppdragsgiver).

Det hypotetiske forløpet kommunen anførte, avvek fra utlysningens forutsetning om at oppdraget skulle tildeles og gjennomføres. Videre la flertallet særlig vekt på at kommunens brev om mulig avlysning var skrevet etter at Onos hadde klaget, og dermed hadde begrenset bevismessig vekt. I fravær av tidsnær, reell dokumentasjon av en avlysningsvurdering måtte usikkerheten gå ut over kommunen.

 

Mindretallet var uenig

Etter mindretallets syn måtte leverandøren bevise at oppdragsgiveren ikke ville benyttet muligheten til å avlyse konkurransen. De fryktet flertallsløsningen ville underminere formålet med tidligere rettspraksis (Nucleus-dommen), da det i realiteten vil innebære at oppdragsgiveren gis bevisbyrden for at tilbyder ikke ville fått oppdraget dersom den ansvarsbetingende handlingen eller unnlatelsen tenkes bort.

 

Hva betyr dette i praksis?

Prinsipielt: Dommen avklarer at alminnelige erstatningsrettslige bevisprinsipper gjelder også på anskaffelsesrettens område.

For leverandører: Påstander fra oppdragsgiver om hypotetisk avlysning kan ikke bare anes i brevutsagn – de må dokumenteres konkret og tidsnært. Leverandørers bevisbyrde for å kunne få erstatning er uforandret høy, men leverandører er ikke ansvarlige for oppdragsgivers hypotetiske alternativer.

For oppdragsgivere: Løse antydninger i korrespondanse om at konkurransen ville blitt avlyst, holder ikke. Dersom oppdragsgiver anfører avlysning som argument, må dokumentasjonen være både reell og helst datert før klager oppstod.